2. Preken

SELVSTENDIG Å VÆRE

Det står så skrevet, i Paulus’ brev til kolosserne, kapittel 3, vers 12 til 15:

«Iklæ eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om nogen har klagemål imot nogen; som Kristus har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette iklæ eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.

Og Kristi fred råde i eders hjerter, den som I og blev kalt til i ett legeme, og vær takknemlige!»

Det er bakvendt og fåfengt å være høy og hovmodig når en vil vise kjærlighet. Vel er nåde også en måte å vise kjærlighet på, men en når ikke hverandre ved å distansere seg fra hverandre. Vel vil en være frisk, men en oppnår intet ved å se seg selv som frisk i motsetning til andre som syke. Likeledes kommer en ingen vei ved å pleie tanken på seg selv som syk. Som stedt i mørke blir en tverr, og den som er sint og sur kan ikke gjøre godt. Om en pleier det mørke; om en pleier vrede, hissighet, ondskap, spott, og skammelig tale, så vil en også få oppleve fruktene av det giftige.

Vel vil vi gjøre Gud gjeldende. Og vel er mennesket ikke Gud. Vel søker vi det ideelle, og vel er det materielle forbannet. Vi vil ikke finne oss i å være stedt i noen side av denne motsetningen. Som av jorden som til forskjell fra å være himmelske er en vekst, og himmelsk i øyeblikk. Som av jorden, og som vekst, er en grønn, og dette å være grønn er hva som kjennetegner hver og en av oss i forholdet til Gud, og med det, også i forholdet til hverandre. Vel har vi kroner. Vel er enhver utrustet med forstand, og vel er en hver preget av erfaringer. Hva som gjelder er imidlertid å ikle seg ydmykhetens krone, og være som barn av Gud i Herren Jesu’ Kristi navn.